Sondre Bratland
Kammerkoret Con Spirito
Dirigent: Helge Birkeland

Ord skulle vært overflødige etter en konsert som denne, de vil aldri kunne beskrive hva man i denne konserten kunne nyte av himmelsk korsang. Men for dere som ikke overvar den første adventskonserten i Sandefjord kirke, skal jeg gjøre et forsøk på å finne de rette ordene.
For det første er vi så heldige at vi har en folkesanger, eller kveder, som Sondre Bratland til å ivareta de gamle folketonene, men som også er i stand til å gå nye veier. Det er en spesiell opplevelse å høre en enslig stemme i en stor kirke, uten noen form for akkompagnement. Han står der så støtt med stemmen og uttrykket sitt, nakent og ærlig. Han startet sin soloavdeling med "Folkefrelsar kom til oss". Teksten er fra 300-tallet, etter keiser Ambrosius, således en av de eldste salmene vi kjenner. Deretter fulgte "Fryd deg, du Kristi brud", en norsk folketone fra Nordmøre. Sondre Bratland har et svært personlig uttrykk, og det er en fryd å lytte til alle hans finurlige fraseringer og krumspring mellom tonene. Likheten til folkemusikk fra fjernere himmelstrøk er påtagelig. Veien mellom Telemark og moskeen er ikke veldig lang. Han avsluttet denne sekvensen med en tekst av Olav Mostøl som han hadde tonesatt selv, "Det syng i natt".
Så var det kammerkoret Con Spirito. De åpnet konserten med "En kvist skal skyte opp", og det var ikke tilfeldig. Dirigent Helge Birkeland forklarte at "rosen", bildet på Jesus, skulle være det gjennomgående temaet. Fra kvisten som vokste opp av en stubbe og ble til den fagreste rosen, et bilde på adventstidens forventning. I denne salmen viste koret oss med en gang at her hadde vi store ting i vente, både arrangementsmessig og klanglig. Klangen var intens og homogen, og overtonene kom klokkerent frem, spesielt i pianostedene. Det var imponerende.
Så til verket som det knyttet seg mest spenning til, nemlig urfremføringen "Den fagraste rosa" av Kjell Habbestad til H.A. Brorsons julesalme, et bestillingsverk til denne turneen. Solister var foruten Sondre Bratland, en tenor og en baryton fra koret. Og dette ble virkelig spennende! Verket var moderne i form og arrangement, med tette og dynamiske klanger, og igjen utstrakt bruk av overtoner, noe som bidro til en nesten overjordisk stemning. Spennende ble også møtet mellom folkemusikken og den klassiske sangen, to helt ulike måter å bruke stemmen på. Jeg håper at dette er et verk som blir stående som noe stort i den norske korhistorien.
Et annet høydepunkt i konserten var "Det hev ei rose sprunge", også fremført i et nytt og spennende arrangement, med klanger som ble liggende igjen som et teppe i bunnen med stadig skiftende og til dels disharmoniske klanger, men utført i den største harmoni.
Det blir for langt å gå inn på hele programmet, men noe av det som må nevnes er "Glade jul", også i et utradisjonelt arrangement, med Elin Sofia Lotsberg og den samme barytonen som nevnt tidligere (han sto dessverre ikke oppført i programmet). "Glade jul" ble sunget ubeskrivelig vakkert, og det er forløsende å høre kjente sanger hvor man tør å utfordre mer tradisjonelle arrangementer. Eneste minus var at koret burde ha frigjort seg mer fra notene.
Jeg vil også trekke frem tolkningen av "Mitt hjerte alltid vanker", hvor Sondre Bratland og Elin Sofia Lotsberg var solister. Ikke alle damestemmer ville passet til Bratlands karakteristiske sangstil, men Lotsberg hadde en sjelden klokkeklar, naturlig røst, helt fri for svulstighet og vibrato, og samklangen var upåklagelig.
Konserten ble avsluttet som seg hør og bør, nemlig med "Deilig er jorden". Nok en gang i et uvanlig arrangement, hvor stemmegruppene hele tiden avløste hverandre i fraseringene, og nesten nærmet seg et talekor mellom versene. En virkningsfull måte å få frem teksten på. Sangen ble på en måte befridd fra den vanlige takt og tone, veldig spennende og utrolig nydelig. Da vi så alle stemte i til slutt med tre vers av "Deilig er jorden", nå i et adskillig enklere og mer tradisjonelt arrangement, akkompagnert av orgel, var julefølelsen sikret. Jeg skal hjem å tenne lys.